Riktig smerte versus gal smerte
Å ha en høy toleranse for smerte og ubehag er et tveegget sverd. Både på yogamatta og i livet ellers. Det er viktig for vår selvkontroll, men det kan også gjøre at vi overkjører smerten av å være ute av balanse.
Jeg bruker å si at en fysisk smerte (eller et ubehag) som vi kjenner når vi er i en yogastilling, men som går bort når vi kommer ut av stillingen ofte er en riktig smerte. Strekking, bøying og vridning åpner jo kroppen og det kjennes i muskulatur og ledd, uten at det er noe galt i det. Så lenge det ikke blir så intenst at vi holder pusten skaper det tvert imot en god endring. En stikkende, plutselig smerte er imidlertid et dårlig tegn, spesielt hvis det vedvarer når vi kommer ut av stillingen. Det signaliserer at vi har gått for langt.
Dette skjer på yogamatta med vår fysiske kropp, og kan også overføres til vår emosjonelle og mentale kropp. Når vi går gjennom endringer i livet kan det oppleves smertefullt, men hvis endringen bringer oss til et bedre sted på sikt er det en riktig smerte. Som en voksesmerte, en utviklingssmerte. Men hvis vi er av den "flinke" typen til å holde ut smerte uten at det samtidig er endring kan vi ende opp med å gå ut over våre grenser og bli værende i gamle mønstre, som blir destruktivt.
Med gjentatt praksis kultiverer vi kjennskapen til egen kropp slik at vi kan skille mellom disse to. Det er sånt vi øver på på yogamatta. Og på den måten kan vi kjenne om vi tåler en smerte som er en forlengelse av den endringen vi prøver å skape - om det er på yogamatta eller i livet. Eller om den forteller oss at vi må endre kurs.
Det er dette jeg elsker med yoga. Vi gjør ikke yoga for nødvendigvis å bli bedre på yogastillingene. Vi gjør yoga for å bli bedre på livet.
Og så handler jo ikke livet bare om riktig eller gal smerte. Vi tilbringer jo også masse tid på matta, og i livet, helt uten smerte. Det er de gode pustepausene. Hvor vi bare kan være, nyte tilstedeværelsen, høste fruktene av all jobben vi har gjort forut og kjenne på tilfredshet og takknemlighet.