Perfekt uperfekt
Det er når vi også kan vise våre uperfekte sider at menneskene rundt oss tørr å være seg selv.
Denne høsten gikk jeg i fella. Jeg ga av meg selv, privat og på jobb, og fylte ikke tilsvarende på. Eller, jeg trodde jeg gjorde det, fordi jeg hvilte mye. Det var veldig restituerende, og det er blitt en solid rutine for meg nå, som jeg har skrevet om før. Men jeg hadde stort behov for hvile og søvn, og praktiserte derfor veldig lite yoga selv, bortsett fra mye Savasana. Perfekt? Hmm, nei. Men det var nok nødvendig, og godt nok.
Yogapraksisen vår gjenspeiler hvordan vi har det i livet,
og den skal ikke være statisk, den skal tilpasses.
Denne høsten har vært krevende. Det har vært flere ting som har vært belastende over tid, blant annet et dødsfall i veldig nær omgangskrets. Og to barn på nøyaktig samme alder som mine som står oss nært, som mistet sin andre forelder og nå er blitt foreldreløse. I slike situasjoner mobiliserer vi mennesker, og det er nødvendig og en bra egenskap. Og så er det samtidig ikke like lett å finne balansen mellom det å gi og ta imot når livet skjer litt hardere enn vanlig.
Det endte med at et underliggende stress bygget seg opp over tid, som etter hvert påvirket nervesystemet og pusten min. Jeg fikk utfordringer med å chante i starten av timene jeg underviste. Pusten var ikke rolig nok, stemmen skalv og jeg følte at jeg ikke fikk nok luft.
Jeg følte på forventningen, både fra kursdeltakerne og ikke minst meg selv, om å "prestere" dette som jeg jo alltid gjør. Det ble et par ganger så tydelig at jeg ikke klarte å skjule det.
Jeg var i tvil om jeg skulle snakke om det. Men hun ene yogalæreren jeg følger har delt åpent og ærlig om sine utfordringer, og har på den måten blitt så mye mer menneske for meg. Ikke bare en yogalærer. Hun har delt om utfordringer og skader fra både privat- og jobblivet, og hvordan hun har tilpasset yogapraksisen sin og brukt yoga for å hele og restituere. Det har vært mye lærdom i det for meg, både for yogaen og for livet.
Og jeg tror på det – at når vi ikke bare viser våre perfekte sider så kan mennesker rundt oss også tørre å være mer seg selv. Det er det som gjør oss perfekt uperfekt. Så da valgte jeg å fortelle om det på de timene hvor det skjedde.
Det er for øvrig veldig avslappende å være sammen
med mennesker man kan være seg selv med!
Nå tilpasser jeg praksisen min igjen, og har blant annet innført massasje av diafragma, pusteøvelser, bakoverbøyninger og skulderåpnere igjen. Stillinger og øvelser som regulerer nervesystemet, åpner opp kroppen, og gjør pusten dypere og mykere. Vi har heldigvis mange gode verktøy når vi gjør yoga!
Så, dette var min perfekte uperfekte side fra de siste par ukene. Og så avslutter jeg med en oppfordring om å la yogapraksisen din være levende og i endring, slik at den, som du og jeg, kan være helt perfekt uperfekt.
Og med dette tar Fredags Frihet juleferie, og er tilbake i uke 2 neste år, altså 10. januar.
Tuuuuusen hjertelig takk for alle lojale lesere gjennom dette året!
Disse e-postene har en åpningsprosent på fantastiske 50+% hver uke, og jeg er utrolig takknemlig for alle som har delt sine tanker og erfaringer med meg. Så tusen takk for din tilstedeværelse og ditt engasjement – det gjør yogalivet mitt rikere!
Da gjenstår det å ønske deg en fredelig julefeiring, og en god inngang til 2025 – måtte det bli et godt yoga-år med god helse!