Å løpe etter indre fred

Har du opplevd at når du kjenner at du er stresset, det har vært for mye stimuli og din indre tilstand er urolig og litt kaotisk, da begynner du å gjøre ting for å endre på det og prøve å komme til en mer behagelig indre tilstand? At du nærmest løper etter indre fred?

Det har jeg. Selv om det jeg har gjort er bra og positivt, som å gå tur, ha gode samtaler med mine nære, trene, lese noe interessant yogarelatert, jobbe, prøve en ny næringsrik matrett osv., så kan det bli for mye også av det gode.

Jeg begynner etter hvert å forstå og ta inn at vi må gi slipp på å gjøre noe for å oppnå indre fred for å faktisk oppnå det.

Vi kan ikke finne indre fred ved å løpe etter det. Det kan bare finnes når vi slutter å løpe og omfavner hele oss og alt vi er nå. Tanken om at det skal komme i et fremtidig øyeblikk når vi bare har fått gjort x eller bare fått på plass y er en illusjon. Tilstanden kan alltid bare nås i dette øyeblikket.

Det er ikke lett. Og det kan være smertefullt å stoppe opp. Ganske. Vi har en tendens som menneske til å hele tiden lete utenfor oss selv, og til en gang frem i tid når livet vårt endelig skal roe seg ned, eller endre seg til det bedre på den og den måten, eller hva det måtte være. Men eneste veien er å trene opp sinnet vårt til å mykne motstanden til det som er her og nå, og bevege oss nærmere dit vi ønsker å være ved å øve på å møte hvert øyeblikk og hver følelse med en holdning som sier «akkurat nå er det slik».

Jeg øver på dette hele tiden, hver dag. Mye av den positive effekten jeg opplever av å praktisere yoga jevnlig handler om at jeg opplever å kunne balansere dette ut ved å komme tilbake til øyeblikket som er nå, og derfra til min kjerne hvor jeg kan finne sinnsro og indre fred. Det er selvsagt flere andre grunner, men indre fred blir viktigere og viktigere for meg. Høres dette lett ut og som om jeg får det til hver gang? Absolutt ikke. Tiden på matta er varierende og gir ikke alltid umiddelbar indre fred, men den langsiktige effekten gjør det.