Kur mot omsorgstretthet

Dagen i går bestod av en fin privattime, og et vondt besøk hos en kreftsyk venninne som ligger på palliativ avdeling. Selv om møtene var kontrastfylte, var omsorg den røde tråden i begge. Både i tilstedeværelsen i møtene, og i den fine samtalen vi hadde underveis i privattimen. Balansen mellom omsorg for andre, og omsorg for oss selv.

Da jeg kom hjem gikk jeg rett på yogamatta. Denne gangen var det ullmatta mi som ble rullet ut oppå den vanlige matta mi, fordi den er myk og varm, og innbyr til den samme tilnærmingen i møte med egen kropp.

De velbrukte utsagnene om at vi må ta på egen maske først, og at det ikke er mulig å gi fra en tom kopp, er gode retningslinjer. Men hvordan gjør vi det i praksis?

Det er mange likheter, og samtidig ulikheter, for hvordan det faktisk ser ut for den enkelte, men første steg vil alltid måtte være å vende fokuset tilbake til kroppen - og da mener jeg både den fysiske kroppen, og sinn, emosjoner og sjel.

For oss litt utålmodige sjeler er det lett å tenke at vi skal gjøre det snart, skal bare sånn og sånn først. Men den beste kuren. og forebyggingen, mot omsorgstretthet er å ikke utsette.

Min yogamatte ligger alltid rullet ut. Alltid klar for å fylle på egen kopp. Tiden jeg bruker der og hva jeg gjør varierer veldig. Noen ganger et par minutter, andre ganger over en time. Jeg starter alltid med litt lett bevegelse, som noen vridninger liggende på rygg. Fokus på pusten for å sjekke inn dypere. Og så en mental scan for å observere tilstanden og om noe trenger justering. Ofte har omsorgen for kropp og pust allerede endret tankene.

Det høres kanskje ut som jeg får det til hver dag, men det gjør jeg ikke. Men jeg legger forholdene til rette for det, og har en intensjon om det. Og etter å ha øvd på det i mange år er det blitt en ganske jevn rutine. Når vi finner oss et fast sted i huset hvor yogamatta kan ligge tilgjengelig eller enkelt rulles ut, inviterer vi til kur mot omsorgstretthet.